Minner fra Familiekroken
- Kampen historielag
- 12. aug. 2015
- 3 min lesing
Oppdatert: 22. mai 2024
Tekst: Else Michaelsen, Kampenposten 1981
Det har jo blitt riktig fint her i Familiekroken, sier fru EIse der vi står inne på gårdsplassen.
–Men likevel – kunne jeg ikke tenkt meg å bo her. Det er for mange minner, og de er langt fra gode, mange av dem.
–Jeg vokste opp her som en av seks søsken. Med mor og far var vi åtte alt, og vi bodde på ett væreIse og kjøkken. Det vi kalte stue var et rom på kanskje 16 kvadratmeter. De største leilighetene var på to rom og kjøkken, men det var jo heller ikke romslig akkurat, når sju-åtte unger var helt vanlig i en familie.
–De sanitære forholdene måtte bIi så som så under slike forhold. Bad og wc fantes ikke. Men hvordan er det på noe vis mulig å få vasket og stelt seg på skikkelig vis under slike boforhold? Svaret er at det går ikke. –Jeg kan ikke huske annet enn at mor drev og vasket, nær sagt døgnet rundt. En av kameratene til far jobbet på kaia, og etter arbeidstid kom han ofte hjem til oss i arbeidsklærne. Mor måtte av og til vaske halve natta for å få det rent etter ham, sier Else Michaelsen med et lite smil.
Faren jobbet i Schibbye-gården, et lite teglverk. Verket er revet. Der det en gang lå, finner vi nå tennisbanen som ligger mellom kunstgressbanen på Jordal og Hølandsgata. Før teglverket kom Iå det et lite jernstøperi der. Jordal Amfi ble påbegynt ca. 1950. Før den tid 1å det en rekke små bolighus der, med hageflekker rundt. Husdyr som griser og liknende var helt vanlig. Lenger inne på Nedre Kampen, nesten for midt i tjukke byen å regne, lå det et Iite gårdsbruk med melkekyr og der gikk det an å få kjøpt melk.
–Det var forresten mye småindustri på Kampen den gangen, sier Else. –Det var et stort bakeri her, og flere små verksteder. Det aller meste er borte nå. Kolonialbutikker og melkeutsalg var det nesten på hvert hjørne; nå er nesten alt sammen forsvunnet. Else bodde i Familiekroken til hun giftet seg, 24 år gammel. Mannen hennes var også ektefødt Kampen-gutt, fra Kjølberggata. Da de giftet seg flyttet de inn i leilighet i Brinkensgate. –Vi flyttet inn i den store leiegården Hølandsqate 22 i 1950, forteller hun. Den ble bygd før krigen. Det var meningen at det skulIe bygges flere maken gårder oppover Hølandsgata i forlengelsen av nr. 22, men så kom krigen og satte en stopper for byggeplanene. Etter krigen ble de liksom aldri noe av. Nå bor hun alene i leiligheten, hun ble enke i 1974. Sønnen jobber i Bergen. Kampen har alltid vært en bydel for arbeidsfolk. Else arbeidet på en trikotasjefabrikk. I 20-30-åra var den heldig som klarte å få arbeid i det hele tatt.
–Jeg husker faren min fra jeg var liten, beretter Else. Han ble svært oppglødd over dannelesen av Arbeiderpartiet – det var et parti som passet han bedre enn de to store den gangen – Høyre og Venstre. Og i den store arbeidsledighetens år var Johan Nygaardsvold en mann som det sto respekt av. Ingen snakket om å få seg utdannelse – det som telte var å få seg arbeid. Sånn sett har ungdommen det mye bedre i dag. Ungdommen har fått det godt, og bra er det. Men kanskje satte vi større pris på det lille vi hadde, selv om vi nesten ikke hadde noen ting. Else liker å snakke om ungdommen. Hun synes ungdommen er bra, og fnyser når hun leser eller hører påstander om at Øst-kantungdommen skal være så mye ”dårligere” enn ungdommen vest i byen. Hun tror heller det er tvert om. Også i Familiekroken har ungene fått det bedre. De mange knøttsmå leilighetene er slått sammen til færre og større. De er blitt moderne med bad og wc inne, slutt med de gamle, fæle utdoene hvor rasling av tassende rotteføtter alltid kunne høres. Det er færre unger som skal dele plassen. Tvers over gata ligger det som en gang var Thoresens bakeri litt tilbaketrukket murgård. –Ved juletider hendte det at vi ungene fikk kakemenn og andre kakefigurer i store mengder, minnes Else Michaelsen. – Noen av dem brukte vi å spikre fast på plankeveggen ut mot gata så helt ferske var de ikke aIItid.
