Et liv i idrett og politikk
- Kampen historielag
- 11. mars
- 5 min lesing
Oppdatert: for 21 timer siden
OPPSUMMERING AV FOREDRAGET
Rolf Hofmo – et liv i idrett og politikk
Fortellingen vi fikk høre i går, onsdag 25. mars 2026 på Kampen Bistro, handlet virkelig om en mann som satte spor etter seg! Arne Kvalheim fortalte, med bakgrunn i biografien han skrev om Rolf Hofmo i 2016. Kombinasjonen idrett og politikk har de to felles – Arne Kvalheim kjenner vi alle som friidrettsstjerne på 60- og 70-tallet og seinere var han i 12 år aktiv politiker for Arbeiderpartiet i Oslo. Rolf Hofmos livsreise (1898-1966) var litt av et eventyr. Kvalheim sa at han vurderte å kalle biografien «Kranglefanten»! Hofmo ble uvenner med alle, men fikk utrettet ufattelig mye.
Hofmo ble født på Kampen, og vokste opp i hovedsak på Grünerløkka, med 10 søsken. Familien var politisk bevisste, faren var sukkertøyfabrikkarbeider og aktiv fagforeningsmann. Unge Rolfs interesser var knyttet til idrett, politikk og avholdssak. Han skal ha stiftet sitt første idrettslag som 12-åring. Utdannelse: folkeskolen.
Han satt i AUFs sentralstyre, i 1923-25 også i sentralstyret for Det norske arbeiderparti. Han var sekretær for delegasjoner til Komintern (Den kommunistiske internasjonale) i 1922 og -23 (før Arbeiderpartiet meldte seg ut av Komintern i 1923). Interessant nok skal han ved besøkene i Moskva ha reagert på den store forskjellen på vanlige arbeidere og partiledelsen. Dette var vel ikke kommunisme? Hofmo var også med i Mot Dag – underlig nok var han viseformann i et partilag som var sterkt preget av intellektuelle. Revolusjonære Mot Dag var kritisk til verneplikten – Hofmo var selv militærnekter – og han ble etter den såkalte «militærsaken» sammen med andre «motdagister» ekskludert fra AP i 1925. Han ble innmeldt igjen i 1930, og forble medlem hele livet.
Idretten fikk en stadig større plass i det norske samfunnet omkring 1920, men var også preget av sosiale og politiske spenninger. Idrettsutøverne konkurrerte ikke på like vilkår – arbeiderne ble f.eks. trukket i lønn når de skulle delta i konkurranser, og idrettslag på vestkanten meldte seg som streikebrytere ved arbeidskonflikter. Arbeidernes Idrettsforbund (AIF) ble stiftet i 1924. Hofmo var aktivt med, fra 1930 som generalsekretær. AIF sto for masseidrett (ikke eliteidrett), kvinneidrett og handicapidrett – verdier som preger dagens idrettsbevegelse. AIF var tydelige i kampen mot nazisme og fascisme (Spaniahjelpen) – og Hofmo selv var motstander av at Norge skulle delta i Hitlers OL i Berlin i 1936. Motsatsen til AIF på borgerlig side var Norges Landsforbund for Idrett (NLI). Hofmo var tilhenger av «Idrettsforliket» fra Stortinget i 1936, som innebar at både AIF og NLI fikk statsstøtte, at utøverne kunne konkurrere på samme stevner og at det ble umulig for kommuner å nekte AIF å bruke kommunale anlegg (dette hadde skjedd tidligere). AIF v/Hofmo og NLI v/ Olaf Helset forhandlet videre for sammenslåing, men her var det motstandere i begge leirer, og de kom ikke i mål, til Hofmos store skuffelse. NLI var ellers meget forbauset over å møte kvinner i AIFs forhandlingsdelegasjon i 1939!
Krigen kom, og med den nazifisering av samfunnet. Her så Terboven idretten som en viktig brikke. Hofmo, Helset og Fotballforbundets legendariske Asbjørn Halvorsen samarbeidet for å motvirke nazifiseringen – bl.a. gjennom brev til alle landets idrettslag, spredt via togkonduktører og båtkapteiner (posten var sensurert!) Arne Kvalheim kaller det som nå skjedde norsk idretts «finest hour». Hele idrettsbevegelsen sto i mot presset og idretten ble den første sivile motstandsfronten – kalt Idrettsstreiken eller Idrettsfronten. Seinere skulle partier, fagforeninger, kirke og lærere følge etter.
Hofmo ble arrestert og satt i Sachsenshausen. Han mistet en bror og en søster i tyske konsentrasjonsleirer. I Sachsenshausen satt bl.a. også Einar Gerhardsen, Hallvard Lange, Sven Oftedal – ja faktisk halvparten av de som var med i regjeringen Gerhardsen i 1945 hadde vært fanger der. Her ble den norske velferdsstaten planlagt! Kvalheim etterlyste at norske historikere studerer enda nærmere hva fellesskapet i denne fangeleiren betydde for det moderne Norge.
Hofmo led av mangelsykdommer etter fangeårene, men kom seg etter rekonvalesens i Sverige. Hans kongstanke – Statens Ungdoms- og Idrettskontor (STUI) ble opprettet av Stortinget i 1946. Bakgrunnen var erkjennelsen av idrettens helsemessige betydning i samfunnet. Hofmo var drivkraften og var kontorsjef fram til sin død. Han skrev stillingsbeskrivelsen, søkte som en av 16, og ble raskt ansatt! Partipolitisk ansettelse? Ja, uten tvil, sier Kvalheim, men rett mann på rett plass! Et kjent sitat fra ham er: «Vi skal ikke være noen rævasittere på et kontor!». Samme år ble han nestformann i det sammenslåtte Norges Idrettsforbund, og han og Olav Helset fortsatte sitt samarbeid. Og Norsk Tipping AS ble stiftet – også i 1946 – etter forslag fra Hofmo, og han satt i styret også her.
Norsk Tipping fikk inn masse penger de første etterkrigsårene – det var mangel på varer i butikkene, så folk brukte pengene på å tippe. Det sto en strid om hva tippemidlene skulle brukes til. Hofmo holdt på idretten, men gikk etter hvert med på en 50/50 fordeling idrett/forskning.
STUI hadde klare prioriteringer og strenge regler i sin støtte – stikkord var idrettsanlegg på idrettens premisser, desentralisering, ungdomspolitikk og samfunnshus. Kvalheim kom flere ganger tilbake til betydningen idrettssatsingen etter krigen har hatt for Bygde-Norge: stadioner, hoppbakker og lysløyper skapte trivsel og bolyst. Og samfunnshusene var viktige for idretten, bygdekinoen og rikskonsert- og riksteaterbesøk. Resultatene fra STUIs støtte 1946-1965 er overveldende: 168 svømmehaller (bare 11 i 1946), 292 samfunnshus, 58 idrettshaller og 3757 idrettsanlegg av forskjellig slag – fra Lindesnes til Kirkenes!
Hofmo engasjerte seg også sterkt for å sikre Oslo friområder for idrett, trening og rekreasjon – dette gjaldt f.eks. Ekebergsletta (sterke krefter jobbet for formål som gravlund og boliger!), Voldsløkka og Marienlyst. Han tapte kampen om Vigelandsparken/Frognerparken, som han ønsket skulle få sterkere preg av rekreasjon/idrett og mindre prydplener, men vant lokaliseringen av Munchmuseet, som noen ønsket lagt til Frogner. «Munch vil ikke ligge ved siden av steinrøysa til Vigeland!»
Duoen Hofmo-Helset «bestemte» også søknaden om OL i Oslo 1952, og Hofmo ledet alle komiteene. Han påvirket i stor grad diskusjonene om hvor anleggene skulle være, men måtte gi seg på en tanke om et stort, nytt skøytestadion på Sognsvann! Det ble isteden Bislett. Dessuten: hopp i Holmenkollen, slalåm i Rødkleiva, utfor på Norefjell – og nytt ishockeyanlegg på Jordal Amfi. Arkitekt Frode Rinnan skal ha tegnet de første skissene til Jordal Amfi mens han satt i Sachsenhausen i 1944.
Film- og kinopolitikk var også viktig for Hofmo, blant annet i samarbeid med Høyrepolitiker Rolf Stranger. De var enige om at kommunal kinodrift var et gode – og overskuddet gikk blant annet til å finansiere kulturformål som Munchmuseet og Vigelandsanlegget. Hofmo var kritisk da fjernsynet kom, han mente det ville ødelegge for kinodriften. Og Kvalheim antydet at han hadde en finger med i spillet for at mandagsfilmen på TV alltid startet kl 21.15 – da rakk man «sju’ern» på kino først! Først på 80-90-tallet skjedde en overgang fra kommunal til privat kinodrift i Oslo. Hofmo og Stranger fikk ellers sammen til byggingen av Frognerbadet, og som ledere i byggekomiteen grov de ut før de søkte om byggeløyve.
Kvalheim kommenterte flere ganger Hofmos mange roller og «hatter»: han satt på alle sider av bordet. Det hadde ikke vært mulig i dag, slo Kvalheim fast. Men det var utrolig effektivt med tanke på etterkrigstidens store prosjekt: å bygge landet.
På spørsmål fra salen om hva som formet Hofmo som person, svarte Kvalheim at han var et resultat av klassekampens Norge, som han vokste opp i. Men han hadde også en evne til å bygge gode allianser med personer fra helt andre samfunnslag, som generalmajor Olaf Helset og Høyrepolitikeren og forretningsmannen Rolf Stranger, for å oppnå det han ville.
Vi som hørte på denne kvelden, kunne konstatere at livslinjen til Rolf Hofmo ble en spennende reise i både førkrigs- og etterkrigs-Norge. Takk til Arne Kvalheim for flott foredrag!
PS: Rolf Hofmo var onkelen til dikteren Gunvor Hofmo.
Tekst: Ragnhild Hoel
