DAGLIGLIV I OSLO ETTER BYLOVEN I 1276
- Kampen historielag
- 1. feb.
- 5 min lesing
Oppdatert: for 2 døgn siden
Oppsummering av møtet
Spennende foredrag om dagligliv i middelalderens Oslo!
I går, onsdag 11. februar 2026, kunne historielaget ønske velkommen til vårsesongens første foredrag. Og for en knallstart det ble! Vi hadde på forhånd hørt gjetord om rettshistoriker og jurist Jørn Øyrehagen Sundes fabelaktige evne til formidling – og en fullsatt sal på drøyt 55 frammøtte (+ en baby!) fulgte ivrig med.
Sunde startet med å minne om noen interessante sider ved Magnus Lagabøters landslov, som vi feiret 750 årsjubileum for i 2024: Den var en av fire riksdekkende lovverk i Europa på 1200-tallet (og en av ni før den franske revolusjon!) og var en god blanding av gamle norske rettstradisjoner og europeiske tanker på 1200-tallet. Den var svært ambisiøs, med stor bredde i hva kongen kunne regulere. Dessuten skilte den seg fra de andre tre europeiske lovverkene ved at den var i utstrakt BRUK, og hadde en enorm spredning i landet – 39 komplette manus og 50 fragmenter er bevart. (En trengte skinn av 44 kalver for å lage ett eksemplar!) Magnus sin bylov, som kom to år etter landsloven, skiller seg enda mer ut i europeisk sammenheng: den gjaldt ALLE norske byer, og går lenger i å regulere bylivet enn det som var vanlig. Generelt hadde byborgere og handelsmenn motstand mot regulering av handelslivet – faren var stor for at kongens embetsmenn kunne misbruke sin makt og skade handelslivet. Magnus Lagabøters bylov tok hensyn til dette – den var et rammeverk for byens liv, blandet seg ikke inn i handelen, men prøvde å gi den best mulige vilkår.
BRANN var den største trusselen – middelalderbyen Oslo brant i snitt hvert 35. år! – og rammet både byens beboere og ikke minst pakkhusene for handelsvarer. De fleste husene var i tre, men det var en del steinkjellere. VEINETTET var det viktigste instrumentet for brannvern – almenninger og gater måtte ha 4 meter brede, stretene på tvers av disse var 1,5 meter. Veinettet delte byen inn i bydeler/fjerdinger og 4 meters-regelen lagde branngater. «Gjaldkeren» var kongens oppsynsmann og kontrollerte at folk holdt seg til riktig bredde. Men han skulle alltid ha med seg to rådmenn/bymenn (trolig i stor grad folk som drev med handel) når han rykket ut for å sjekke om byggeregler var brutt. Dermed var byens interesser sikret. Ble man ikke enige, ble det innkalt til bymøte, med 12 personer fra alle bydelene. Fant man ut at reglene var brutt, var det 5 dagers frist for å fjerne ulovlig bygging. Svalganger som strakte seg inn i gatene var ikke tillatt. FORFALL ble betraktet som en stor brannfare – og effektive tiltak ble satt inn dersom man eide et hus som forfalt – da mistet man tillatelse til å brygge øl! Det var ikke lov å leie ut et forfallent hus, men man kunne bo i det selv.
Ved brann ble det varslet fra en spesifikk kirkeklokke og ALLE hadde plikt til å stille i slokkingsarbeidet. Kvinner med bøtter, de dannet en linje fra sjøen til den pågående brannen. Mennene med øks, deres oppgave var å hogge og dra veggene i huset som brant inn i branntomta for å hindre at ilden spredte seg. Hver fjerding hadde brannhake og stige som også ble brukt til dette. Hvis man måtte ødelegge hus ved å lage nye branngater rundt en brennende bygning, skulle kollektivet i bydelen erstattet dem som led tap. Drikkevann var mangelvare i byen. Ved brann kunne alt tilgjengelig vann brukes i slokkinga – men brukte man drikkevann måtte dette erstattes til eieren.
Brannfaren viste seg også i bystrukturen – brannfarlige virksomheter som bakerovner, smier og badstuer var plassert vest for Bispealmenningen, der det ikke var pakkhus for varer, og man måtte søke om tillatelse før man etablerte disse.
Byloven var utrolig gjennomtenkt, og viser seg i detaljer som at butikker for klær måtte ligge solvendt – det trengtes godt lys for å vurdere farger og stoffer!
Generelt var det større frihet i byene enn på landsbygda. Det var viktig at handelen hadde sin frihet. Konflikter måtte avgjøres raskt – også her innen 5 dager. FUSK I HANDEL (f.eks. salg av tønner med korn hvor kornet lenger ned i tønna var råttent) var et stort og alvorlig problem – slike saker hadde også byens rådmenn stor innflytelse på. Straff for handelsfusk var «13 1/3» sølv – faktisk den samme straffen man fikk ved såkalt ærefullt eller "skikkelig" drap i full åpenhet (i motsetning til «uskikkelig» mord utført i skjul, som medførte fredløshet og ev. henrettelse). Dette viser hvor viktig handelen var – fusk ble betraktet som «drap på tillit i handelen». Man mener at for Magnus Lagabøters del kan den høye straffen for handelsfusk også henge sammen med kristen tankegang – at han ville hindre at folk havner i helvete. Dette er et eksempel på at moralske prinsipper legges inn i loven, noe som ikke var vanlig i Europa.
Sunde avsluttet med å fortelle om VEKTERORDNINGEN, som var viktig både for brannvern og orden generelt. Vektere gikk runder i byen hele natta. De passet på at all ild var slukket kl 21 på kvelden og gikk deretter fram og tilbake på brygga og i Østre og Vestre strete. De ryddet gatene for fulle folk (som var en åpenbar brannfare!). Særlig før jul var det viktig å rydde gatene også – det var spesielt mye bruk av ild i førjulstida.
Det ble åpnet for spørsmål fra salen – og en lurte på hvordan forholdet mellom folk i by og på landsbygda var, likeledes forholdet mellom «nordmenn» og «utlendinger» (mange av handelsfolkene). Sunde understreket at byloven gjaldt både selve byen (i hovedsak plassert mellom Alnaelva og Hovinbekken) og byens «takmark» som var beiteområder og jordbruksland, og forsynte byen med mat. 50 % av landsloven gjaldt også i byene. For eksempel var legdsystemet på landsbygda tilpasset byforhold ved at de fattige gikk på legd fra bygård til bygård. De mest elendige ble tatt hånd om på hospital – i Oslo hadde fransiskanerklosteret (der Oslo Hospital nå ligger) ved innfarten til byen en slik funksjon.
Tilreisende til byen måtte etter tre netter underordne seg alle reglene i byen. En av disse gjaldt SKIPSOPPDRAG – absolutt alle hadde plikt om å bidra når det ble blåst i byhornet om at et handelsskip ankom. En artig detalj her er at loven ga mulighet for unntak: hvis man var på do, hvis man var i ferd med å skrifte eller i gang med å lage middag!
Ingenting i loven tyder på at man skiller mellom «nordmenn» og «utlendinger» i middelalder-Oslo. Derimot har hedninger bare tillatelse til å oppholde seg tre netter i byen.
Et annet spørsmål var om landsloven og byloven innebar et mer humant straffesystem enn de gamle norske lovene. Svaret var at straffenivået generelt ikke var så forskjellig – men unntaket gjaldt tyveri av mat! Dette kan trolig forklares med at trelleholdet var under avvikling og at det ble flere fattige som måtte klare seg selv. De strenge reglene i de gamle lovene virket dårlig, og man snudde på flisa: etablerte legdsystem, det blir lov å tigge hvis du er arbeidsufør og det blir «lov» å stjele en kålrabi fra en åker eller sild fra et garn til «eget forbruk» der og da.
For øvrig: En regel for å hindre at enkelte byborgere tar for stor plass i byen var at det ikke var lov å ha mer enn to tjenestegutter og tre tjenestejenter. Og: hvis tjenestefolk ikke får nok mat, mistet du retten til å ha dem.
Det ble en kveld med en bratt og morsom læringskurve om livet til middelaldermenneskene i vårt nærområde!
Tekst: Ragnhild Hoel
