Protest og verdighet - opprørte folk på Oslos østkant
- Kampen historielag
- 24. apr.
- 3 min lesing
Ragnhild Hoel
På Kampen historielags møte 23. april 2025 – etter årsmøtet – fikk tilhørerne ny og interessant kunnskap om opprør og opptøyer i gatene i byen vår på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Blant annet skulle 1893 vise seg å være et «hett år», både i hovedstaden generelt og også på Kampen. Historiker Tiago Matos er førstekonservator og forsker ved Eidsvoll 184 og Stiftelsen Norsk Folkemuseum.
Han trakk først opp bakteppet med 1800-tallets politiske historie. På midten av 1800-tallet kom den første arbeiderbevegelsen, ledet av Marcus Thrane, som ble slått brutalt ned. Det tok noen tiår før stemmene ble hevet igjen. Men med økt bevissthet om sosial og økonomisk urettferdighet, klassejustis og et hardt arbeidsliv som ikke ga folk vern, vokste arbeiderbevegelsen frem. Den tok dels form av organisering, fagforeninger, partidannelse, streike- og sykekasser osv. og demonstrasjonstog med politisk agitasjon. Dels var det løsere og mer spontane opptøyer – der de som deltok ble omtalt som «pøbel», «horder» og «anarkister» i datidens borgerpresse. Ofte ble det fremstilt som om det var hovedsakelig barn, ungdom, kvinner («fruentimmer») og fylliker som sto for opptøyene – altså den «politisk umodne» del av befolkningen, som lett kunne avfeies.
De største og mest kjente opptøyene i vårt nærområde er Onsumslaget i april 1878 og Schibbye-krigen i mai 1880. Begge ble utløst av spørsmål om lønn – på henholdsvis Kværner Brug og Ensjø Teglverk. Onsumslaget, som startet ved verkseier Onsum sitt hus i Gamlebyen og beveget seg siden til Galgeberg og Kampen, ble det mest dramatiske, med steinkasting mot politi og militære. Bygging av barrikader på Kampen minnet om Pariserkommunen og skremte vettet av byens borgere. Pressen oppga at 15-20 000 skulle ha deltatt. Antakelig sterkt overdrevet – byens befolkning var på 77 000 i 1875!
Tiago nevnte en rekke andre opptøyer i byen i denne perioden. Målene eller årsakene for protestene kunne være mangfoldige – som politivold, fattigkassa, fabrikkeiere, butikkeiere, utkastelser og streiker. Opptøyene var først og fremst et østkantfenomen.
I 1893 foregikk mange opptøyer i Kristiania, knyttet til så ulike saker som barnehjemsovergrep i «torturanstalten i Pilestredet», «Dronningen av Vaterlands» lyssky virksomhet og politiets beslagleggelse av fanen til anarkistgruppen «Libertas» (!)
På Kampen var det to større hendelser i 1893. En nyoppnevnt fattigforstander hadde bedt en eldre enke om å gjøre noe produktivt og ikke ligge fattigvesenet til byrde. Avisene rapporterte om saken: Flere hundre hadde samlet seg foran forstanderens bolig og «holdt et svare Spetakkel» og «pibekonsert». Trolig er dette eksempel på et nokså vanlig fenomen – noe opprørende skjer, og reaksjonene sprer seg fort til flere nabolag. Saken ble fulgt opp med et folkemøte som blant annet endte i resolusjoner som fordømte fattigvesenet og krevde almen stemmerett. Enken fikk tilbake de par kroner som hadde blitt kuttet. Den andre hendelsen var innvielse av fanen til Kampen arbeiderklubb, med tale av Christian Holtermann Knudsen, en pioner i norsk arbeiderbevegelse. Fanen hadde en stor symbolsk betydning, og innvielsen betydde at nabolaget var vunnet for arbeiderbevegelsen og likhetssamfunnet.
Tiago understreket at lokale hendelser som disse på Kampen påvirket den felles fortellingen om hva som er galt og den større utviklingen og mot et nytt «vi» med klassebevissthet, solidaritet og krav rettet oppover i hierarkiet.
