Fra Christiania til Oslo – byvekst og beboere gjennom 400 år
- Kampen historielag
- 18. mars
- 4 min lesing
Tekst: Ragnhild Hoel
Kampen historielag tok 12. mars 2025 opp tråden fra forrige foredrag, om middelalderbyen Oslo. Seniorkurator og kunsthistoriker Linken Apall-Olsen fra Oslo Museum tok oss med på en spennende reise fra nyetablerte Christiania i 1624 til den nye bydelen i gamle Bjørvika 400 år seinere.
Det var stor interesse for dette temaet – vi var til sammen 90 personer – 60 i Storsalen og i tillegg 30 «Backstage», som fulgte med på lyd og bilder. Tusen takk til Kampen Bistro, som legger godt til rette for bruk av lokalene!
Linken understreket innledningsvis tidens rådende maktideologi som kong Christian IV representerte. Gamle Oslo hadde brent 15 ganger før, men i 1624 tvang kongen gjennom en flytting. Begrunnelsen var Akershus festnings svake punkt: terrenget gjorde det lett å angripe festningen fra nordsiden. Den nye byen fungerte som en buffer. Dette viste seg å være effektivt i hundrevis av år – byen ble ikke inntatt før i 1940.
Vi ble videre tatt med fra århundre til århundre. Kvadraturen med regelmessige gateløp var planlagt, i motsetning til middelalderbyens selvgrodde allmenninger og streter. Det var murtvang for å hindre branner, men i praksis ble ikke dette fulgt opp – mur og stein var kostbart. Bare 20% av bygningene i Kvadraturen var av stein og mur, 50 % i bindingsverk og hele 30 % var i laftet tre – først og fremst i bakgårdene. Kravene til bygningene ekskluderte uansett de som ikke hadde råd – vi fikk byborgere i byen og de fattigste bodde i forsteder utenfor bygrensen.
På 1600 og 1700-tallet var makten i byen preget av noen få, rike familier med store eiendommer, som giftet seg systematisk med hverandre. Blant annet gjaldt dette Bernt Anker og hans kone Mathea, født Collett – som var stor trelasteksportør, skipsreder, godseier og mye mer.
Økende nasjonalfølelse førte til bl.a. det første norske universitetet i Christiania i 1811. Etter 1814, med unionsoppløsning med Danmark og ny union med Sverige, denne gang med egen grunnlov, ble det fart på byggingen av Norges offisielle hovedstad, med viktige hovedstadsfunksjoner. Slottet ble, etter en reell diskusjon om alternativet Tøyen, plassert på Bellevuehøyden. Karl Johans gate ble dermed byens viktigste gate.
Hovedstaden opplevde en eksplosiv vekst på 1800-tallet – fra 50 000 innbyggere i 1850 til 250 000 i 1900. Langs Akerselva vokste industrien opp, knyttet til bruk av vannkraft. Mange av industriarbeiderne var bosatt i forstedene, med dårlige bo- og leveforhold. Kampen var en av disse, kjent for sin trangboddhet.
Harald Hals sin storstilte plan for Stor-Oslo i 1929 betydde mye for byutviklingen på 1900-tallet. Det ble også lagt vekt på anlegg av store parker og tilgang til badestrender for å øke livskvaliteten for innbyggerne. Sammenslåingen med Aker i 1948 seksdoblet arealet til Oslo. Drabantbyene kom på 1950-1970-tallet. De gamle bydelene ble utsatt for sanering, men også i økende grad byfornyelse på 1970- og 80-tallet. Modernismens nedsider ble satt på dagsorden. Ombyggingen av Akers Mek. til Aker Brygge på 1980-tallet, og utbyggingen av Bjørvika på 2000-tallet viser godt transformasjonen av Oslo de siste tiårene – med utflytting av havnefunksjoner, som erstattes nye bolig-, nærings- og kulturbygg.
Linken Apall-Olsen avsluttet med et bilde av Barcode, som representerer en slags «Manhattan» i Oslo, men er samtidig nabo til Kampen. Kampen er ivaretatt, og finnes fortsatt! Nettopp fordi vi har så mange historiske spor igjen i Oslo, tåler vi det nye Bjørvika, mente hun.
Tilhørerne ga stormende applaus til et innholdsrikt foredrag, og etter spørsmål fra salen rakk vi en liten runde om hvem som fremmet bevaringstanken i Oslo – og når? Robert Lorange bidro i svarene her. Fortidsminneforeningen, Oslo Byes Vel og Byantikvaren har vært viktige. Men etter omfattende sanerings- og bymotorveiplaner på 1930-60-tallet, var det ikke minst de lokale, folkelige bevegelsene som snudde «rivingshysteriet», fra 60-tallet og framover.
