Arbeiderungdom fra Kampen - Krigsheltene vi ikke hørte om
- Kampen historielag
- 11. apr.
- 4 min lesing
Oppdatert: 27. apr.
OPPSSUMMERING AV MØTET
Arbeiderungdom fra Kampen – krigsheltene vi ikke hørte om
Heidi C. Huitfeldt holdt et uforglemmelig foredrag for historielaget en høstkveld i 2022, om sitt arbeid med å undersøke skjebnene til de 24 elevene fra Kampen skole som har fått sitt navn på minnetavla i Kampen skolegård. Som vi skrev den gang: det hjerteskjærende faktum var at ingen av de 24 fikk være med videre inn i etterkrigstiden, men mistet sine dyrebare liv som følge av krigen. Denne uka, onsdag 22. april 2026, var Heidi tilbake, og konsentrerte seg nå om sju av de 24 navnene – de som deltok i aktivt motstandsarbeid. Nok en gang et fabelaktig framført foredrag!
"Aldri skal fra denne dag skal noen gutt eller jente gå ut i livet fra Kampen skole uten å bære med seg inni lys og varme fra disse navnene." Overlærer Amundsen 31.mai 1948
Vi fikk først høre om fem politisk skolerte unge voksne som deltok i illegal virksomhet i det kommunistiske motstandsapparatet. Ragnar Nordli, Arne Stensrud, Alv Thorbjørnsen, Rigmor Hansen og Armand Stang var mellom 27 og 37 år gamle ved krigsutbruddet, og alle var forholdsvis nygifte. De vokste opp tidlig på 1900-tallet, da Kampen var en markant arbeiderbydel. I 1920 bodde det 18 500 mennesker på Kampen (4500 i dag). Merk også at dette var før nye blokker ble bygd – folk bodde tett sammen i den gamle trehusbebyggelsen. Eksempelvis bodde Armand med 9 søsken og foreldre på to rom og kjøkken i Hølandsgata! Kampen skole hadde 2000 elever (ca. 500 i dag). Det ble undervist i to skift, og skolen lånte ut sko til de som ikke hadde. Bydelen besto av 85 % arbeidere, 15 % næringsdrivende (mange småskala) og funksjonærer. Det var en sterk politisk bevissthet blant folk og arbeiderbevegelsen var i vekst.
Felles for de fem var at de hadde foreldre som var politisk engasjerte innen Norges Kommunistiske Parti (NKP). De var skoleflinke, idrettsaktive og deltok i organisasjoner som Norges Pionerforbund (NKPs barneorganisasjon) og fikk kurs og skolering gjennom partiet. De tiltalte hverandre – og også voksne – som «kamerater». Heidi fortalte levende om hver enkelt av de fem – deres engasjement og arbeid før krigen, og innsatsen under krigen: Flyktninghjelp, illegal presse, etterretning, sabotasje (gjennom de kommunistiske sabotasjegruppene Osvaldgruppa og Wollweber), kurervirksomhet m.m. Og hun satte deres innsats inn i det store nettverket til den kommunistiske motstandsbevegelsen.
Andre del av foredraget handlet om de to ungguttene og bestevennene Gjermund Skaarud og Per Tore Stenrud, fra Sørumgata og Sigurds gate, som begge fylte 16 år i 1940. Interessant nok hadde ungdomsmiljøet på Kampen endret seg noe på 1930-tallet, det var mindre politisk bevissthet og mer idrett blant ungdommen. Gjermund og Per Tore hadde ikke den samme politiske ballasten som de fem andre. Men som mange andre ungdommer ble Gjermund og Per Tore innkalt til den nazifiserte arbeidstjenesten, og valgte isteden å «dra på skauen».
De kom med i Milorg og etter hvert i Osvaldgruppa. De deltok i flere viktige sabotasjer, men den viktigste skulle også bli den siste – den svært vellykkede sprengningen av transformatorfabrikken Per Kure på Hasle i mai 1944. Som tidligere ansatte på Per Kure var de lommekjente, og trolig ledet en av dem aksjonen. (Les forresten om de to guttene i mai-oppslaget i Kampenkalenderen 2026: «Kampens ukjente sabotører»!) Beretningen til Heidi ble ekstra spennende da hun fortalte om sine grundige undersøkelser for å kartlegge hvor og hvordan guttene ble arrestert – i en rutinekontroll dagen etter. Hun har avdekket forhold faghistorikere tidligere har oversett. Heidi opplyste ellers at Per Kure-sabotasjen ble minst like viktig som tungtvannsaksjonen på Rjukan.
Med til fortellingene om de sju hørte også den vonde delen om mishandling, tortur, henrettelser og død. De ga sitt liv i den avgjørende kampen for å knuse nazismen. Kommunistenes innsats ble lagt lokk over da den kalde krigen satte inn etter 1945. Heidi minnet om at mens ordet «kommunisme» i dag forbindes med totalitære regimer, sto det for Kampens unge i 1925 for en framtidsdrøm om et likestilt samfunn, der ressursene var tilgjengelige for alle.
Det var en engasjert forsamling som kom med lovord, spørsmål og kommentarer etter foredraget. Det var sterkt å høre Bente Elisabeth Bjørnstad Ryen fortelle at Per Tore Stensrud var hennes mors fetter. Hun vokste opp med historien om Per Tores skjebne, som moren ofte snakket om.
Heidi avsluttet med å understreke at de 24 navnene på minnetavla i Kampen skolegård til sammen dekker alle aspekter ved okkupasjonshistorien i Norge. Til tross for overlærer Amundsens ord ved kronprins Olavs avduking av minnetavla i 1948 om å minnes navnene på tavla, fortalte Heidi at hun som skoleelev aldri hørte historien bak navnene.
Nå gjør hun et enestående arbeid for oss alle ved å dokumentere disse livshistoriene – og planen er å utgi en bok. Den ser vi virkelig fram til!
Tekst: Ragnhild Hoel
